1. Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre; kampens glavin kaster gjenglans, æren øker folkets arbeid. Da vi kom fra Jorsaltoget, tentes sangens alle bauner, og vår ungdom stod om luen, og det lyste langt af landet. Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre; kampens glavin kaster gjenglans, æren øker folkets arbeid. 2. Mangt som før satt bredt og mektig, minket nå, og bort det bares, til høysetet skred det store, styrte tankene og tiden. Kvinnens krav til ungersvennen nå ble mot til mandig idrett, morens krav til sine sønner nå ble mål med ettermæle. Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre; kampens glavin kaster gjenglans, æren øker folkets arbeid. 3. Om på fjell to farmenn møttes, måtte de om toget tale, i dets ære i dets glede ble de brødre før de skiltes. Ja, den gamle som satt etter, reiste seg på krykkestaven, priste Gud og sagde: Ætten øker arven, glad jeg farer! Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre; kampens glavin kaster gjenglans, æren øker folkets arbeid. 4. Av bedrift som ei fornyes, føres rust på folkeviljen; evig ung må æren være, og i kamper kun den fødes. Derfor går på dragevinger over havet, over tvilen, atter de Norrøna-kjemper mot det store i det fjerne. Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre; kampens glavin kaster gjenglans, æren øker folkets arbeid.
https://primanota.net/edvard-grieg/norrnafolket-op-22-no-2-lyrics.htm